På tirsdager står det alltid noen folk og henger på busstoppet i Os City. De venter ikke på bussen. De står i timesvis i kulde, sol, sludd og regn bare for å dele ut kjeks og kakao til forbipasserende busspassasjerer. De er, etter det jeg har oppfattet, en liten kristen guppe som gjør dette for at folk skal få noe godt ut av handlingen deres.
Jeg lusket bort på busstoppet for å vente på at min buss skulle dukke opp og frakte meg (nesten) helt hjem. Helt uten videre kom jeg til å stå å prate med en av damene, som holder til denne gruppen, i et kvarter. Hun var så koselig. Samtalen omhandlet håret mitt, hvor hun kom ifra og at hun syns det er bedre å jobbe på et pleiehjem enn på et sykehus, pågrunn av at actionnivået er mindre på pleiehjemmet.
Etter litt småsnakk kom spørsmålet jeg forventet å bli stilt; Tror du på Jesus? Jeg nølte i noen minutter, men fant ut at jeg hadde for god tid til å ikke fortelle hele min livshistorie som en troende kiddo, og som en skeptisk ungdom. For det er det jeg er nå. Skeptisk. Usikker.
Jeg hadde en troende periode som varte ifra 2.-7. klasse. Heeh heeeh. Jeg hadde en venninne som jeg gikk på såkalte "Jesusmøter" med, og jeg syns det var riktig fint! Men når jeg tenker tilbake, så går jeg utifra at jeg var en lett påvirkelig unge, slik som de fleste kiddoer er.
Mine foreldre har aldri vært noe særlig troende, og var veldig skeptisk til å la meg bli med min venninne på møtene, siden, og jeg siterer mamma; "de har et litt annet syn på Jesus enn det vi har..".
Min søster er troende, men ikke det mange kaller "hyperkristen" som er et irriterende ord. Jeg kan skjønne at amerikanske ekstremister er skumle, men ikke ALLE tvinger på deg sine meninger om at du må tro på Gud. Søsteren min gir blanke i blasfemi og andre negative meninger om kristendommen, så lenge hun får ha sine meninger i fred.
Jeg.. jeg er som sagt en skeptiker. Jeg holder meg mest til vitenskapen, for det kan bevises. Og jeg er av den typen som trenger bekreftelse, se med mine egne øyner for å tro på merkverdige hendelser. Men der vitenskapen ikke strekker til, der tror jeg det er muligheter for at noe som er større enn oss mennesket råder. Jeg tror generellt at det er noe større der ute, for vi må ha havnet på Tellus' overflate på en eller annen måte, for en eller annen grunn, om det så er takket være BIG BANG eller at vi bare *POOF* - ble til.
Så om det er en Jesus som går igjen, en Gud som flyter rundt omkring eller andre åndeligheter så kan de gjerne for min del komme på dørstokken min og jalle til meg om at de finnes. Først DA skal jeg tillate meg å tro på Han/Det/Dem. Jeg holder en liten knapp på vitenskapen til den tid kommer.
Etter at alt var sagt, kom bussen min. Jeg småløp litt samtidig som jeg sa at det var hyggelig å prate. Hun ba om mobilnummeret mitt, slik at hun kunne sende en melding neste gang de skulle ha et møte. Jeg ble litt paff. Det frister ikke så veldig å bli med på det møtet, rett og slett fordi jeg ikke er interessert. Men jeg gav nummeret mitt for å være høflig. Når meldingen dukker opp på mobilen min, så kommer jeg sikker til å overse den. Jeg er så slem. Og så mot en kristen person, da..
Y.M.C.A
Litt frekk humor oppi det alvorlige.
Så, er det noe mer enn oss simple, dog mektige mennesker?
Vel, så får jeg innse at de ikke er SÅ grønne som jeg vil ha det til.
