Happy People!

Jeg loket etter et brukbart dameblad på Rema i dag, før jeg måtte hjem å fôre dyret mitt. Ved bladhylla stod det allerede to karer å snoket i utvalget. Jeg hørte hvisking, og når jeg snudde meg til min høyre side, sto en av de å glante på meg.
"Hvilket blad skal du ha?" spurte han.
Da det gikk opp for meg at det var meg han snakket til, svarte jeg at jeg var på jakt etter et dameblad. Etter å ha oppfattet at han ikke var helt.. hvordan skal jeg formulere meg uten å være frekk.. 100% klar i toppen, måtte jeg smile.

Mannen ved hans side viste seg å være en hjelpepleier. Mannen med spørsmålene var hverken innpåsliten eller nærgående, slik noen kan bli. Han begynte å lete sammen med meg, og viste til enkelte blad som var damete.
"Cosmopolitan er et dameblad!" sa han med den samme, nesten "usynlige" stemmen sin.
Bladet interesserer meg lite, så jeg plukket ut et annet og sa at det hadde bedre innhold. Han bare smilte.

Hvorfor må man være.. et menneske som trenger hjelp til å handle, hjelp til å ta bussen, hjelp til å lage mat og styre og stelle hjemme for å kunne holde en liten, ubetydelig, men koselig, samtale midt på butikken? Jeg har svært sjeldent opplevd at en som kan styre og stelle hjemme for seg selv, snakker og smiler til meg, sånn helt uten videre, ved butikkhylla - eller andre plasser. Med mindre det er en av kassedamene.

Jeg mener ikke å kategorisere folk som "ikke-klar-i-toppen" og "klar-i-toppen" for å være frekk. Jeg bare.. er overhodet ikke flink til å formulere meg fornuftig.

Vi skal ikke være litt riv, ruskende gal og snakke til hverandre neste gang, fremmede?