Pure

14/365

Når folk kommer til meg og griner over at kjæledyret sitt er dødt, tenker jeg bare "åh, cry me a river, for det er ikke verre å miste morra si, for eksempel..".

I dag oppdaget vi at bakbeinet til den ene lille pjuskepusekattebabyen var helt blå. Det var helt.. gelé, faktisk. Sannsynligvis brukket på ett eller annet vis. Nurket kviner ikke. Og dyret smatter på pattene til moren sin som bare fy. Skulle tro den hadde det himmelsk. Men alle rundt meg var enstemmig om at katten mest sannsynlig må kverkes.

Jeg trodde jeg hadde kommet over den fasen hvor jeg var 11 år og gren over hvert bidige dyr som måtte gå dukken. Men den gang ei. Jeg fikk et skikkelig støkk i meg da lyspæra gikk på og jeg innså at denne pelsdotten kanskje må bøte med livet. Ungen er bare 3 døgn gammel, så jeg kan ikke si at jeg har knyttet et sterkt og solid bånd til den, enda så søt den er. Men den er så.. liten. Så uskyldig. Og jeg får så inderlig vondt i meg om poten til nurket faktisk verker. Om siste konklusjon er et kakk i hodet, så håper jeg at det finnes en kattebebisshimmel med masse morsmelk og et lykkelig liv.

Vel, vi får se hva dyrlegen sier i morgen.

Aaw :3 ?