Nevøklump

Jeg har aldri vært flink til å ta bilder av mennesker. Har i grunn ikke likt det noe særlig heller, da med tanke på at jeg ikke liker posering og falske smil. Det er like fælt å ta slike bilder som det er å bli tatt slike bilder av. For meg går det alltid rett i dass og jeg slipper ikke unna med det heller.

"Jøss Gøril.. hva skjedde her da?"

Takk for deeeeeet.

Unger derimot.. nåh ja, det er noe helt annet. Heldigvis er de ikke helt på bølgevidde med "smil til kamera!"-kommandoen og de overdådige smilene blir heller til et ekte glis - om de er i humør, selvfølgelig.

Krabaten det er bilde av under er én av to brorebarn - min yngste nevø, Sebastian. Heldigvis viser han stor interesse for kameraet mitt og det gjør det lite vanskelig å få et godt bilde av han. Storebroren, Nicholas, er litt mer rask av seg til å løpe sin vei før jeg får trykt på utløserknappen.

Bare vent Snoopi, du skal bli fotografert like mye som din lillebror!

Mitt forsøk på et julegaveprosjekt til familien, hvor Nicholas satt tolmodig i ro og tviholdt på minstemann som mye heller ville leke med katten (som lå på en stol borti høgget).

<3